Himmelbåten

 

Himmelbåten

Kapittel 1

Tatjana sjekket speilbildet. Hun så et alvorlig og gulblekt ansikt. Gned litt leppestift på kinnene. Rettet på den nye blusen og det svarte, litt for trange skjørtet. Ferdig.
Hun kikket oppover åsen. Det var på tide å ta bussen til Seborga og gå videre derfra.  Nok en gang. Hun bare måtte. Hvor lenge kunne hun holde på sånn? Alle de bomturene!
 Ikke visste hun om Luigi kunne møte henne i dag heller. Stevnemøtene ble sjeldnere. Ansiktet speilet sjelens fortvilelse, noe Roberto Vittorio- den nysingle og eplekjekke mesterkokken - observerte idet Tatjana føk ut døren med et depressivt «ciao» .
I går sto flere gamle kjerringer på terrassen til det fasjonable huset i Villa no. 5- ovenfor Benken – hennes og Luigis benk. Hun følte de lo av henne, men var ikke helt sikker. Forresten kunne de bare le! Hva viste vel de hurpene der om LIVET? Om Pasjonen? Om Kjærligheten? INGENTING!!!

Tankene vandret noen år tilbake. Den gang hun bodde i det vakre huset, sammen med en del andre russere, mens de slet og arbeidet på byggeplasser, gårder og olivenlunder i området. Bare henne og syv – åtte menn. Da var hun forlovet med Vladimir. Vladimir og grisene. Det var det hun kalte dem. Penger sendte de stort sett hjem til gamlelandet.
 I begynnelsen vasket hun for dem. Lagde mat. Passet på at de kom tidsnok på jobb og prøvde å gjøre det koselig.  Hun lagde arbeidslister, og lokket med premier til den som hjalp til å rydde. Det ble utdelt kun en premie. Den gikk til GG (Gregor Grisen) fordi han greide å legge alle de  tomme vodkaflaskene i riktig gjenvinningsdunk.  
Etter hvert ga hun blaffen i å vaske, kaste søppel og lage mat. De vakre marmorgulvene i hallen ble mattere og mattere, og det samme ble olivenparketten. Kjøkkenet så ut som en avfallsplass. Orket ikke engang å tenke tilbake på hvordan toalettene så ut. Det var trist at huset forfalt slik, men Ikke fasiken om hun ryddet etter dem mer! Ikke faen! Tatjana hadde mange ganger drømt om at hun og Vladimir bodde der alene. På vindstille kvelder hadde de ofte sittet tett sammen på den romslige terrassen. Sett utover dalen.  Sett på Himmelbåten på vei til Korsika.
Nippet til sine Aperol spritz med oliven de hadde hentet hos Vittorio.

En dag flyttet hun til Vallebona. Vladimir la ikke engang merke til det. Først etter 3 uker ringte han- tynn i røsten- spurte om hun kunne komme tilbake, vaske litt, lage litt god stemning med deilig mat bare til de to. NEI!!! Ikke på vilkår!!
I Vallebona jobbet hun på kjøkkenet i den populære osteriaen på Piazza della Liberta. Travle og lange dager. Men det fulgte med en koselig hybel, så derfor forlot hun Vladimir og hele grisebestanden i Villa no 5.
En dag servitøren var syk, måtte hun steppe inn i hans sted. Det var da hun møtte Luigi. En flott mann fra Apricale. Liten, skallet, litt eldre og noe overvektig. Snill og velbeslått! Hadde eget hus. Rosa murhus med tre etasjer - pluss kjeller og utsikt rett mot den pittoreske byen.
Han drev et lite enmannsfirma. Solgte importerte papirhatter som så ut som strå. I tillegg dyrket han grønnsaker, som han solgte som «økologisk vare».
Her bodde Luigi sammen med Signora Margeritha.
Tatjana hadde møtt henne i restauranten kun en gang. Etter nøyaktig ett sekund forsto kvinnene at de ikke kunne fordra hverandre.
Signora Margeritha var sikker på at Tatjana var ute etter Luigis penger. Forresten hadde hun helt andre planer for sin praktutgave av en øyensten. Mens Tatjanas planer var å kjøpe et oppussingsobjekt. Helst den slitne rusticaen vis-a-vis Villa no 5- på den andre siden av dalen. Dyrke oliven og druer.

Spaserturen fra Seborga var lang i dag. Hun var nesten framme ved Benken, da hun oppdaget at det satt en ukjent kvinne der - sammen med Luigi!

Kapittel 2

Tatiana bråstoppet! Hun sto et øyeblikk og vippet før hun stupte rett ut i grøfta på høyre side av veien. Hun bannet iherdig da hun traff bakken. Hun bannet både fordi hun slo seg, men mest fordi hun var rasende og ydmyket. Hadde de sett henne montro? Selvsagt hadde de sett henne da hun gikk på andre siden av dalen, men kanskje ikke akkurat nå på slutten? Veien svingte akkurat her, så hun håpet å unngå ytterligere ydmykelser ved å trekke seg bakover fortere enn svint. Dritten Luigi! Hvem var denne forferdelige kvinnen han våget å ta med seg til DERES benk? Tusen tanker for gjennom hodet hennes. De skulle i hvert fall ikke se henne gråte!

Hun småløp oppover bakken og tok brått til venstre oppover mot de gamle gårdene som lå oppover skråningen. Mange var forfalne og noen sto tomme. Bikkjene bjeffet da hun for forbi, men hun enset ikke noe der hun jaget videre oppover. Veien gikk over til stier og bebyggelsen forsvant. Hun så blodspor på stien etter helgens villsvinjakt, så noen hadde tydeligvis sikret kjøttforsyningen for en tid.  Hun grøsset ved tanken på jakten. Etter hvert nærmet hun seg det gamle klosteret med det lille kapellet på toppen av åsen. Alt var øde og forfallent, men fredelig. Tatiana slang seg ned på gresset så lang hun var. Hun rev i gresstustene mens hun gråt og raste om hverandre. Hulkingen gikk omsider over til snufsing og snøfting, og hun kjente at sorgen og sinnet kom i bølger som sakte roet seg ned. Helt utslitt lå hun på gresset utenfor kapellet mens mørket sakte pakket seg rundt henne.

Tatiana hadde ikke anelse hvor lenge hun lå slik, men sakte satte hun seg opp og tok inn rommet rundt seg. Hun så byen Bordighera nedenfor seg med hus og lys, og himmelen over seg med stjerner og fullmåne. Havet var grått i mørket og små lys der nede varslet om båter på vei til land. Hvor skulle de, og hvor kom de fra? Plutselig ble havet opplyst av et glitrende skip som så ut som den svevde bortover horisonten; - sikkert et cruisefartøy på vei til eksotiske havner. Himmelbåten! Tatiana stirret storøyd på fenomenet og kjente at hun fikk nye krefter der hun satt. Hvorfor skulle ikke hun oppleve slik luksus en gang? Hun var ung, smart og vakker. Doktorgraden i kvantefysikk hadde hun ikke fått brukt enda, men nå var det slutt å la seg bruke av udugelige menn! Heretter var det målrettet jobbing og beinhard disiplin som gjaldt! Hun fikk igjen dårlig samvittighet da hun tenkte på datteren som var plassert hjemme hos foreldrene hennes i Murmansk. Elena var nå blitt en stor jente på 8 år, og Tatiana hadde ikke sett henne på 2 år. Hun hadde tenkt å tjene nok penger til dem alle i løpet av denne perioden, men ting ble ikke helt som hun trodde. Hun hadde drømt om en jobb på CERN med forskning og fordypning rundt Higgspartikkelen. Uten relevante kontakter fikk hun ikke innpass, og havnet etter hvert i dårlig selskap. Slik hadde hun søkt trøst der hun fant den, bare synd hun var så svak for slike typer som Vladimir og Luigi. Bare tanken på Luigi fikk henne til å gråte igjen. Hun kjente et ulmende raseri inne i seg som aldri før, og grusomme hevntanker formet seg mens hun ruslet nedover stien igjen. Dette skulle han svi for!

Nede på veien var det stille og rolig. Ingen folk og ingen biler var å se. Måneskinnet lyste der hun gikk hjemover med et lite håp om å rekke siste bussen fra Seborga hjem til Vallebona. I mørket hørte hun plutselig lyden av en bil, og den kom fort! For andre gang den dagen kastet hun seg inn i grøfta, og en sportsbil suste forbi i høy hastighet. Hun snudde seg forskrekket etter bilen og i samme øyeblikk ser hun et rådyr fare over veien rett foran bilen. Det hviner i bremser. Bilen snurrer rundt før den farer utfor skråningen, og blir borte. Tatiana gisper og løper bort til den bratte kanten hvor bilen forsvant. Et stykke nedenfor ser hun bilen ligge mens hjulene fremdeles snurrer rundt og rundt. Hun rutsjer utfor og det stive krattet stikker henne overalt uten at hun enser det. Endelig er hun fremme ved bilen og prøver å åpne døren. Den sitter fast! Hun river og sliter for å komme inn, men uten hell. Hun kikker inn gjennom vinduet og ser bare sjåføren der inne. Det ryker av bilen og Tatiana blir redd for at det hele skal ta fyr før hun får åpnet. Hun karrer seg rundt mot den andre døren som åpner lett. Inni bilen ser hun en bag på passasjersetet og en eldre mann på førersetet. Han sitter i en forvridd stilling med hodet på rattet. Tatiana tenger ikke å være medisiner for å forstå at han er helt død. Sjokkert rykker hun tilbake. Noen må jo ha hørt smellet der oppe og tilkalt hjelp? Hun hyperventilerer og kaster opp mens hun rister av sjokk. Kommer ikke hjelpen snart? Mobilen hennes er tom for batteri igjen, så dum hun er. Hun gulper etter luft. Så faller øynene hennes på den kostbare skinnbagen i bilen.  Bagen er åpen og som i transe ser Tatiana at den inneholder mange bunker med Eurosedler. Hun gisper igjen og mange tanker svirret i hodet hennes. Store sedler i cash. Casino i Sanremo? Mafiapenger? Hvorfor?

Endelig hører hun stemmer der oppe på veien og en fjern lyd av sirener nede fra dalen. Hun roper på hjelp så høyt hun kan. Plutselig farer en gnist forbi henne, og dermed slår flammene opp rundt henne. Bilen brenner! Før hun får tenkt seg om griper hun tak i bagen i forsetet, drar glidelåsen lynraskt igjen, og kaster den så langt hun kan videre nedover skråningen. Den blir borte i mørket.

Skrevet av: Nina

Kapittel 3

Flammene tok skikkelig tak i bilen og heten slo mot henne. Tatiana skjønte at hun måtte komme seg vekk, bensintanken kunne gå i luften når som helt, da ville hun også ta fyr. Hun krabbet oppover fjellskåringen, fikk tak i gresstuster og dro og krabbet, slet seg opp meter for meter, var livredd for å miste taket og falle bakover, da var hun ferdig. Røyken og varmen gjorde det vanskelig å puste. Hun hostet, gråt, krabbet, hikstet og snøftet. Endelig var det noen som tok tak i armene hennes og løftet henne opp.

Da hun kom til seg selv igjen, lå hun på en divan i et lite kammers. Hun hørte lave kvinnestemmer fra naborommet. Tatiana satte seg forsiktig opp, og kikket ned over seg. Klærne var møkkete, fillete og luktet bensin og røyk, selv var hun brennende tørst. Tatiana bestemte seg for å gi til kjenne at hun var våken og dunket forsiktig i veggen.

Et lite, rynkete ansikt omkranset av en stram, grå flette kom til syne i døråpningen og et par snille øyne tittet på henne med en blanding av nysgjerrighet, skrekk og medlidenhet. Den lille eldre kvinnen slo hendene sammen og akket seg over synet av den andre. Øyeblikkelig kom det inn to damer til som deltok i akkingen helt til de bestemte seg for at Tatiana trengte et bad, et stort glass vin, kaningryte og rene klær.

Som sagt så gjort. Etter badet fikk Tatiana på avlagte klær etter datteren til en av dem. Klærne var i riktig størrelse men håpløst gammeldagse.

Så var det bespisning rundt kjøkkenbordet og damen kaklet og spurte: ”Var hun sjåfør i bilen? Passasjer? Hvem kjørte? Hvor var hun fra? Hvor bodde hun nå? Hadde hun arbeid? Kjente hun noen i traktene?” Akkurat det spørsmålet unnlot Tatiana å svare helt sannferdig på, mens resten av spørsmålene besvarte hun så godt hun kunne og måtte gjenta det samme for politiet som kom senere samme kveld.

Tatiana var utslitt etter inntrykk og opplevelser denne dagen og kvelden og sovnet sittende på divanen. Den gamle damen la henne forsiktig ned, bredde over henne og sendte resten av gjestene på dør.

Tidlig neste morgen våknet Tatiana og så seg forskrekket rundt, langsomt ség gårsdagens hendelser inn i hjernebarken.

Tid for planlegging.

Hun lirket mobiltelefonen ut av håndveska som hun hadde fått med seg på mirakuløst vis. Mobillader var også der. Etter noe fommel fikk hun strøm på telefonen og ringte Osteriaeieren og sa at hun måtte ta fri noen dager, hun hadde vært utsatt for et uhell. Osteriaeieren, som hun hadde  vekket , bannet smått og skjelte henne ut. Skulle det være sånn, burde hun ikke komme tilbake. Hun la på uten å svare, skrev en beskjed til den snille damen og takket for seg. Hun la lappen på kjøkkenbordet, og gikk ut i den svale morgenluften. Hun fylte lungene med den rene, kalde luften og begynte å hoste. Uffda, best ikke å overdrive dette sunnhetsgreiene med frisk luft.

Tatiana skjønte at bilulykken måtte ha skjedd rett før den vestre byporten til Seborga, og gikk i retning av fjellene. Riktignok, ikke mange hundre meter etter hun hadde passert det latterlige skilthuset, var det tydelige spor i terrenget etter gårsdagens utforkjøring.  Langt der nede så hun et utbrent bilvrak. Hun klatret forsiktig nedover, brannvesenet hadde tydeligvis pøst på med vann, så det var sleipt og glatt å bevege seg, og hun måtte flere ganger sette seg på rompa. Hun passerte bilvraket med mange meters avstand, orket ikke å se om hun kunne se rester av mannen og grøsset av ubehag.

Hun peilet seg ut en kurs som hun antakelig kunne ha kastet veska i, lette litt fram og tilbake, og der, der blinket metallåsen i sola og veska lå gresset, like hel, men våt og kald. Hun kikket seg over skuldra, nei det var ingen å se. Hun rullet veska sammen så godt hun kunne og stappet den ned i skjørtelinningen under blusen. Hun bestemte seg for å fortsette å gå ned mot bekkefaret i bunnen av dalen. Klarte hun å komme helt ned uten flere uhell, ville det være en smal sak å følge bekkefaret mot Middelhavet og hun kunne umulig være langt i fra Bordighera.

Da hun nådde bekkefaret satt hun seg på en veltet trestamme og tok fram veska. Hun skulle gjerne hatt en flaske med vann, tørsten sved i halsen og hodet trengte vann, men vannet i bekken turde hun ikke å drikke.

Hun åpnet veska langsomt. Pengene var der fremdeles, og det var mange. Mange bunker med 100 eurosedler. Hun ville ikke telle dem nå, men tok 3 sedler ut av en bunt, la dem hver for seg i ulike lommer og la veska tilbake under blusen på innsiden av skjørtelinningen.

Hun visste presis hva hun skulle gjøre, i hvert fall i mange timer ennå.

Samtidig med at butikkene åpnet i Bordhigera, ankom hun byen. Igjen skitten, og i en merkelig kledning, men med løftet hode og et fast blikk.

Først i en veskebutikk. Hun kjøpte et stort lærnett med mange lommer og solid glidelås på toppen. Deretter gikk hun til apoteket hvor engangshansker og hånddesinfeksjon var handelen. Så gikk hun på et offentlig toalett, la pengene over fra bilsjåførens veske til sitt nyinnkjøpte nett, tok på engangshansker og vasket veska med hånddesinfeksjon fri for fingeravtrykk før hun med nettet kjekt over skuldra tok den flotte skinnveska med til pantelåneren.

Pantelåneren var skeptisk. ”Hvor hadde hun fått veska fra, hadde hun stålet den? Visste hun at den var håndsydd hos en av de beste veskemakerne i Milano?

Tatiana diktet opp en historie ”om en rik onkel, og at hun var yndlingsniesa, og han hadde sendt henne veska i bursdagspresang, men hun synes det var en manneveske, og dessuten altfor dyr, så hun ville heller ha pengene. Og pantelåneren kunne selge den så fort han ville, hun kom ikke til å spørre etter den igjen”. Dette ble for fristende for pantelåneren som skjønte at han kunne gjøre en god foretning og bød henne 200 euro for veska som han lett kunne selge for 700 euro selv.

Fornøyd stakk Tatiana pengene i en av lommene på nettet og gikk ut. Hun ble stående på trappa og myse mot sola. Tid for frokost.

Deretter skulle hun iverksette trinn to og tre i planen, eller skulle hun hoppe over trinn to og gå rett på trinn tre? Hun fikk tenke på det over en croissant og en kaffelatte, uansett ville hun være i Nice i løpet av dagen, og da skulle hun spore opp den glitrende diamanten, ”Himmelbåten”.

Skrevet av: Barbro Th Bjørck, en måtelig hurpe.